Klima og fenologi

Alle klimatiske målinger viser at vi er inne i en periode hvor klimaet endrer seg, og da i første rekke med økt temperatur. Økt temperatur vil blant annet kunne påvirke fenologien til flere arter, og fenologiske undersøkelser har blitt et viktig redskap i klimaforskningen.

Et problem for klimaforskerne er at det er veldig vanskelig med stor sikkerhet å kunne forutsi hvordan planter og dyr vil reagere på endringer i klimaet. En vanlig måte å gjøre dette på er å se på en fenofase som har endret seg (krever fenologiske registreringer over flere år) og sammenligne dette med endringer i klima (for eksempel endring i temperatur). En slik mulig sammenheng vil ofte være usikker av flere årsaker; naturlige årlige svingninger krever ofte fenologiske registreringer over mange år for å kunne påvise en endring, og en endring av tidspunktet for en fenofase kan ha mange andre årsaker enn klima. Likevel er forskerne enige om at klimaendringene påvirker fenofaser over hele verden.

Senere vår og tidligere høst i nord

Russerne har vært mye flinkere med fenologiske registreringer enn oss i Skandinavia, og de russiske dataene blir i dag brukt i klimaforskningen. De ulike verneområdene på Kolahalvøya har gjort systematiske registreringer siden 1930-årene, noe som også burde være representativt for de nordlige delene av Norge. Resultatene viser at dager med snøfri bakke ble redusert med 20 dager, noe som jo er motsatt av det man kunne forvente. Årsaken er at i denne perioden har det vært en økning av nedbørsmengden i form av snø samtidig som det ikke har vært noen temperaturendring. Dette medførte en senere vår (løvsprett på bjørka). Fenologiske undersøkelser fra Inari i Finland, Pasvik i Norge/Russland og Kandalaksha i Russland viser også at våren kommer senere enkelte steder (Shutova E. et al., 2006). Dette studiet viste også tydelig at høsten startet tidligere (gulning av bjørkeblader).

Disse resultatene støtter jo ikke opp under den generelle oppfatningen om at klimaendringene vil gi en lenger vekstsesong, og viser hvor komplisert dette er. For ser vi på undersøkelser fra sørlige og vestlige Skandinavia viser disse en tydelig forlengelse av vekstsesongen med tidligere vår og senere høst (Cicerone 1-2003).

Vær og klima

Når vi snakker om været tenker vi først og fremst på hvordan vi opplever forhold som temperatur, nedbør, vind, sol og nedbør her og nå. Vi sier det er fint vær i dag, men i går var det jammen surt og kaldt. Eller; sommeren i år har ikke vært så bra som i fjor, da hadde vi nesten ikke regn. Dersom vi skal definere ”vær” på en mer faglig presis måte, er været den tilstanden atmosfæren har i hvert enkelt øyeblikk.

Om vi går tilbake i tid og diskuterer hvordan været var for eksempel på 1850-tallet, er det egentlig klimaet vi snakker om. Vi får klima når vi sammenfatter været over lenger tidsperioder. Klima sier altså noe om hvordan værforholdene kan beskrives over en lenger tidsperiode, mens været har en mer tidsavgrenset betydning.

Energien vi får fra sola og fordelingen av denne på jordoverflata (innstrålingen) er avgjørende for klimadannelsen. En rekke andre faktorer er også avgjørende, ikke minst samspillet mellom atmosfæren og verdenshavene og snø- og ismassene på jorda.

Bruk av satellitter i fenologiundersøkelser

Norut IT i Tromsø undersøker starttidspunkt for våren, midtsommer og høst ved å kombinere satellittdata og fenologiske observasjoner i felt. Dette har gitt data som viser hvordan starttidspunktet for vår og høst har endret seg de siste 25 årene, noe som viser store lokale forskjeller. Satellittovervåkinga har også bidratt til undersøkelser av hvilke konsekvenser en mulig klimaendring vil få for reindrift, skog, trær og pollensesongen.

Ved å gjøre fenologiske registreringer har skoler kunnet være med på denne forskningen.

 

Drivhuseffekten

Uttrykket ”drivhuseffekt” knytter seg til atmosfærens evne til å holde på varmen som sendes ut fra jordoverflaten. Denne egenskapen skyldes tilstedeværelsen av noen gasser som befinner seg i atmosfærens nederste lag, først og fremst vanndamp og karbondioksid (CO2). Den globale gjennomsnittstemperaturen er beregnet til ca. 15oC. Uten atmosfærens drivhusegenskaper, hadde den gjennomsnittlige overflatetemperaturen på jorda vært omkring –18oC. Drivhuseffekten er derfor avgjørende for livet på jorda.

Figur 1: Avvik fra global middeltemperatur i perioden 1900 – 2009. Kilde: Det norske metrologiske institutt.

Figur 2: Avvik fra lokal middeltemperatur i Vardø i perioden 1860 – 2009. Kilde: Det norske metrologiske institutt.

Det som en i dag er bekymret for, er menneskenes medvirkning til en forsterket drivhuseffekt, dvs. en menneskeskapt drivhuseffekt. Den industrielle revolusjonen medførte et stadig stigende forbruk av kull som energi- og oppvarmingskilde. I senere tid har også olje og gass gjort seg gjeldende som viktige kilder til energiforsyning og ulike oljeprodukter fungerer som transportdrivstoff for biler, skip og fly. Felles for kull, olje og naturgass (fossile brensel) er at de ved forbrenning frigir karbondioksid (CO2). På grunn av de store utslippsmengdene er dette den viktigste av drivhusgassene, eller klimagassene som de også blir kalt. Opphopningen av klimagasser i atmosfæren gjør at stadig mer av varmestrålingen fra jorda blir holdt tilbake – varmen slipper ikke ut av ”drivhuset”. Dette bidrar til å øke temperaturen ved jordoverflaten. Den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med 0,6 grader siden begynnelsen av 1900-tallet.