Fenologiske observasjoner og fakta

Som en hvilken som helst annen vitenskap baserer fenologien seg på fakta. Fakta er data som har blitt registrert skriftlig. Det kan for eksempel være en liten notis i en feltdagbok. Men en notis blir ikke et vitenskapelig faktum med mindre det klart fremgår hva som er observert, og hvor, når og gjerne også av hvem observasjonen er gjort.

Hvor skal vi gjøre fenologiske observasjoner?

Det ideelle vil være å holde ett bestemt område under observasjon der alle de ønskede planteartene vokser og der vi sannsynligvis støter på alle insekt- og fugleartene om våren. Et slikt område burde også ligge ved en innsjø, ettersom isforholdene på innsjø også kan inngå i rekken av hendelser som skal observeres. Men ideelle løsninger finner vi sjelden!

Derfor; den enkleste løsningen vil være å lage en sti eller løype i naturen. Løypa må være slik at vi langs ruta og på de stedene den går innom, til sammen kan observere alle de foreslåtte objektene. Hvis avstanden mellom de stedene som vi må oppsøke for å få observert alle artene/objektene er så stor at vi ikke kan gå hele veien, kan vi velge oss ut forskjellige felter som vi holder under observasjon. Flere varianter er mulige. Det mest praktiske er om en vesentlig del av løypa sammenfaller med skoleveien. For noen fenologiske hendelser trenger vi ikke strengt å holde oss til løypa eller bestemte utvalgte områder: De første møtene med insekter (mygg, humle) og fugler om våren kan registreres når – og hvor som helst i skolens nærområde.

Jo nøyaktigere det geografiske punktet for observasjonen er, jo bedre. Det ideelle er om vi kan oppgi de geografiske koordinatene ved å benytte GPS-utstyr (GPS= Geografisk Posisjonerings System). Hvis dette ikke er mulig, må det som et minstekrav vises til et geografisk punkt i nærheten. Dette kan være et fjell, en innsjø eller bebyggelse (gård eller hus) som vi finner på vanlige kartblader.

Hvor ofte skal observasjonene føres?

Det beste er selvsagt å holde øye med planteartene langs en rute som vi går hver dag, men det er ikke alltid vi får til det. Eksperter mener at observasjonene ikke må gjøres sjeldnere enn annenhver dag. Dette kan være vanskelig å få til for skoleklasser som derfor kanskje må nøye seg med å observere en gang i uken. Når det gjelder vårregistreringen av insekter og fugler må vi ganske enkelt forsøke å være ute mest mulig, og være forberedt på å legge merke til artene – også ved hjelp av lydsignaler og sang.

I Norge har ”uteskole” blitt ganske vanlig. Det vil si at elevene har faste dager med faglige uteaktiviteter hver uke, eller i en avgrenset periode. Fenolgi-prosjektet er godt egnet til å knytte faglige aktiviteter til uteskoler. 

Hva er observert?

Når du skal registrere, må du være sikker på at du har artsbestemt planten eller dyret riktig, dvs. at den faktisk tilhører den arten du skal holde øye med. Det kan derfor være lurt å velge vanlige og lett gjenkjennelige arter. Når du skal ut i naturen og utføre selve observasjonene er det viktig at man ikke bare vet hvilken art du skal se etter, men også hva som er typisk for den fenofasen du skal observere..  Hvis en ikke er helt sikker på hva som kjennetegner fenofasen, er det bedre å la være å notere observasjonen.

Når ble observasjonen gjort?

Ved fenologiske observasjoner er minstekravet til nøyaktighet når det gjelder å angi tid, at vi skriver ned hvilken dato fenomenet blir observert: Dag – måned - årstall.

Dersom man går gjennom observasjonsruta uten at det har skjedd noe siden sist, er det likevel viktig å notere dato for gjennomføringen. Det at man faktisk har gått gjennom området sitt uten å ha registrert noe er også en observasjon. Ønsker dere å registrere værdata vil det alltid kunne gjøres noen registreringer på runden.

Hvem gjorde observasjonen?

Det er ikke nettopp for å vinne berømmelse eller udødeliggjøre observatørens navn at denne informasjonen er nødvendig. Men de som bruker de fenologiske dataene vurderer dataenes pålitelighet på grunnlag av hvem observatøren er. For at en skal ha tillit til dataene du samler, er det altså viktig at du gjør en skikkelig jobb. Dersom det er spørsmål knyttet til en registrert observasjon er det også nyttig å vite hvem en skal henvende seg til for å få svar.

Vitenskapelige navn

Det var den svenske vitenskapsmannen Carl von Linnè som innførte tonavnssystemet på 1700-tallet. Senere ble det etablert en tradisjon for at navnet på den første personen som beskrev en (ny) art skulle inngå i artens vitenskapelige navn. Zoologene tok dessuten med årstallet da artsbeskrivelsen først ble publisert. Det fullstendige vitenskapelige navnet på mennesket som biologisk art er dermed:

Homo sapiens Linnaeus, 1758 – Det tenkende menneske.
Hvis vitenskapsmannen som først har beskrevet arten er særlig berømt og allment kjent, blir navnet hans ofte forkortet. Navnet til Linnè, for eksempel, blir oftest gjengitt bare med bokstaven L.

Å plassere arter riktig og nøyaktig innenfor systematikken kan være en lang prosess, og mange arter har i ettertid blitt beskrevet på nytt. I slike tilfeller vil zoologene ganske enkelt sette navnet (og årstallet) til den som først beskrev arten i parantes. Botanikerne vil på sin side dessuten legge til navnet/navnene på de som har stått for den nye artsbeskrivelsen. Vi kan bruke skrubbær som eksempel. Det vitenskapelige navnet som nå benyttes på denne arten er Chamaepericlymenun suecicum (Linnaeus) Aschers. et Graebn. Tidligere ble denne planten kalt Cornus suecicum Linnaeus.

De vitenskapelige navnene på slekter, familier, ordener og klasser er også latinske. Men i tekstlig sammenheng er det i Russland likevel vanlig å bruke de vanlige, russiske benevnelsene på slekt, familie og ikke minst orden og klasse, for å unngå å tynge teksten for mye med latinsk språk. I vesten glir de latinske ordene mer naturlig inn i de lokale språkene. Her har man derfor ofte ikke egne (nasjonale) navn på slekter, familier og ordener, men bruker de latinske. Disse blir som regel uthevet med kursiv i teksten.